For nylig gikk Christian Jensen, sjefredaktør i Politiken og medlem av NORD 55°s styregruppe, hardt ut mot Norge under historiens andre nordiske felles TV-debatt. I en verden som ser ut som nå, mente Jensen det er pinlig at Norge fortsatt står utenfor EU.
«Det er lenge siden vi dro til kongen i København for å høre hva vi skulle gjøre,» repliserte Norges finansminister Jens Stoltenberg.
Det ble en forfriskende disputt — akkurat slik nordiske debatter bør være: direkte, uenige og på tvers av landegrensene. Vårt håp er at vi får flere slike.
—
«Jeg ble så glad av å se hvor store vi er sammen. Det gir håp.»
Det sa Yles administrerende direktør Marit af Bjørkesten under Nordiske Mediedager i Bergen. For første gang sto samtlige syv nordiske allmennkringkastere på scenen sammen.
Programleder Kjetil H. Dahle trakk frem et talende tall: Til sammen hadde de syv selskapene inntekter fra staten og andre kilder på tilsammen 42,8 milliarder norske kroner i fjor. Det er rundt en tredjedel av Netflix. Litt under halvparten av BBC. Men i en internasjonal medievirkelighet er det likevel en betydelig størrelse.
Det var dét som gjorde Marit af Bjørkesten håpefull.
Etterpå hørte jeg flere beskrive seansen som rørende. Og ja – det var ordet som gikk igjen. Rørende fordi behovet for sterkere samarbeid på tvers nå fremstår så åpenbart, og fordi de sto på scenen.
SE DEBATTEN HER: Nordiske Mediedager – toppmøte for nordiske allmennkringkastere
Fra venstre: Johannes Leppänen, CEO MTV, Ulla Pors, innholdsdirektør i TV 2 Danmark, Mathias Berg, administrerende direktør i TV4 Media, Anne Lagercrantz, administrerende direktør i SVT, Olav T. Sandnes, sjefredaktør og administrerende direktør i TV 2, Marit af Björkesten, administrerende direktør i Finlands allmennkringkaster Yle og Vibeke Fürst Haugen, kringkastingssjef i NRK. Foto Thor Brødreskift, Nordiske Mediedager
Illusjonen om at vi er like
I løpet av våren har jeg deltatt i flere slike nordiske møter. I Stockholm var Språkrådsdagen for første gang viet språk og fellesskap i Norden. Under Folk och Kultur diskuterte vi hvordan Norden kan få mer visjonære kulturpolitikere.
På Nordic Edge Expo var scenene fylt av nordiske stemmer om bærekraft, teknologi og samfunnsutvikling. Og denne uken får jeg være med å dele ut Nordic Innovation Award for andre gang – en pris etablert av patent- og varemerkemyndighetene i alle de nordiske landene.
Overalt sies nå det samme: Vi står overfor mange av de samme utfordringene. Og sammen blir vi sterkere. Ikke bare kulturelt eller historisk – men også som en reell kraft i verden.
Men som Norges statsminister Jonas Gahr Støre sa under Nordisk Råds temasesjon tidligere i vår:
«Det store spørsmålet er: Er vi godt nok organisert til å utnytte det nordiske potensialet?»
Hans eget svar er nei. Vi må slutte å tro at likheten mellom oss automatisk skaper samarbeid. Det krever konkrete prosjekter, nye strukturer og sterkere forbindelser.
Når statsministre begynner å snakke slik, bør man lytte.
«Tidvis føles det som om vi – ikke engang Europa lenger, men Norden – er i ferd med å bli en sjelden siste oase av liberale, rettsstatlige demokratier.»
Anine Kierulf, juryleder Shabana Rehmans minnepris
Det er også bakteppet for tekstene vi presenterer i nyhetsbrevet denne gangen. Direktør i Nordisk Kulturråd, Kristin Danielsen skriver om behovet for et nytt nordisk kulturbrev – en ny felles fortelling om hvorfor kultur og offentlighet betyr noe i vår tid.
Vi i Nord 55 ønsker å være en plattform for nettopp slike samtaler.
«Hva trenger demokratiet – før det er for sent å spørre?» undrer Danielsen.
Det spørsmålet ligger under mange av de nordiske samtalene jeg har vært del av denne våren. En gryende erkjennelse av at tilliten mellom oss ikke styrkes fordi vi er like – men fordi vi trenger hverandre for å finne ut hva vi nå skal bli.
På topp i verden i pressefrihet
Noe av den samme følelsen preget talen til juryleder og jussprofessor Anine Kierulf under utdelingen av Shabana Rehmans minnepris i begynnelsen av mai i Oslo. For første gang hadde prisen en dansk, en svensk og en norsk nominert.
Kierulf beskrev Norden som noe stadig flere nå ser ut til å oppleve regionen som:
«Tidvis føles det som om vi – ikke engang Europa lenger, men Norden – er i ferd med å bli en sjelden siste oase av liberale, rettsstatlige demokratier.»
Men hun advarte også mot å romantisere styrkene våre:
«Det som gjør oss sterke – åpenhet, demokrati, fungerende rettsstater og velferdsstater – er også våre sårbarheter.»
Og kanskje er det nettopp derfor den nordiske samtalen kjennes mer nødvendig nå enn på lenge. Fordi det vi forsøker å beskytte ikke bare er institusjoner eller samarbeid, men selve grunnlaget for tilliten mellom mennesker.
Eller som Kierulf sa:
«For tillit kan utnyttes.
Tiltro kan bli naivitet.
Åpenhet kan åpenbart misbrukes.
Og konsensus kan bli trykkende hemmende.»
Skal vi bevare det nordiske gullet, mente hun, må vi både tåle og insistere på kritikk, undersøkelse og uenighet:
«Vi må nitid avdekke, og modig kritisere det som ikke funker eller blir utnyttet.»
Vi har fremdeles redskapene til å gjøre det.
Da Reporters Without Borders la frem årets pressefrihetsindeks, var konklusjonen mørk: Pressefriheten er under press over hele verden. Tilstanden har ikke vært så svart noen gang på de 25 årene pressefiheten er målt.
Men blant de tolv øverste landene lå fortsatt hele Norden.
Håpefull hilsen
Hilde Sandvik
Redaktør
Kultur når offentligheten kollapser
Det haster å fornye den nordiske kulturpolitikken
Kristin Danielsen, direktør Nordisk Kulturfond
Den nordiske kulturpolitikken ble ikke skapt i rolige tider. Den ble utformet for å verne demokrati og tillit i kjølvannet av krig, propaganda og sosial oppløsning. I dag lever vi igjen i urolige tider. Likevel ser det ut til at kulturpolitikken i Norden later som om grunnlaget fortsatt er stabilt. Men offentligheten er ikke lenger demokratisk organisert.
I etterkrigstidens Norden ble allmennkringkastere, kulturråd og nordisk kultursamarbeid bygget opp som svar på erfaringene fra et Europa i ruiner. Det lå en grunnleggende erkjennelse til grunn: Demokrati kan ikke reduseres til lover og institusjoner alene. Det må bygges gjennom levende offentligheter, kunstnerisk frihet og felles forhandlinger om samfunnets «vi».
Den nordiske kulturpolitikken har historisk fungert som et demokratisk bolverk. Den bygget på en enkel innsikt: Ikke alt av verdi kan måles i markedet. Men modellen ble utviklet for en annen virkelighet. En verden der offentligheten i hovedsak var nasjonal, institusjonene stabile og borgerne relativt like.
Den verdenen finnes ikke lenger.
Fremtidspolitikk
Oppmerksomheten er flyttet til globale plattformer. Algoritmer former offentligheten raskere enn demokratiske institusjoner rekker å reagere. Kunstneres arbeidsvilkår pulveriseres i nye inntektsmodeller, mens teknologi og markedskrefter endrer kulturlivet i et tempo politikken knapt klarer å forstå.
Likevel styres kulturpolitikken fortsatt som om offentligheten er analog, nasjonal og institusjonelt stabil.
Flere analyser peker i samme retning: Den nordiske kulturpolitikken har høy legitimitet og sterke historiske institusjoner. På mange måter er den fortsatt en internasjonal rollemodell. Men den er dårlig tilpasset det faktiske kulturlandskapet i vår tid. Der kulturbegrepet er i konstant bevegelse, forblir politikken ofte institusjonelt bundet og instrumentelt tenkt. Også deltakeridealet — forestillingen om at kulturpolitikken skal inkludere alle i alt — har nådd et metningspunkt, samtidig som kvalitative mål stadig vurderes gjennom kvantitative parametere.
Vi trenger en ny retning.
For når kulturpolitikken mister evnen til å forme offentligheten, svekkes også demokratiet den er ment å tjene. Å fortsette som før er å styre med blikket i bakspeilet.
Skal Norden fortsatt være en progressiv kulturregion, trengs en ny dynamikk: mer kunnskapsbasert, mer internasjonalt orientert — og mer villig til å eksperimentere. Spørsmålet er derfor ikke om kulturpolitikken må fornyes, men hvorfor det haster.
Samfunnets seismografer
For hva er det egentlig som holder Norden sammen? Det korte svaret er tillit. Tillit mellom borgere. Mellom institusjoner og innbyggere. Mellom land. Det lengre svaret er mer urovekkende. Tilliten vi lenge har tatt for gitt, er under press. Polarisering, informasjonskaos og en stadig mer kommersialisert offentlighet tærer på den nordiske samfunnsmodellen.
Tillit oppstår ikke av seg selv. Den bygges gjennom felles erfaringer, i rom der ulike mennesker møtes, og i det førpolitiske landskapet der språk, identitet og forestillingsevne formes.
Dette er kulturens domene.
Det er her vi lærer å leve med uenighet og kompleksitet. Her trener vi evnen til å lytte, tolke og forhandle mening.
I arbeidet med Nordisk Kulturfonds nye retning ser vi det samme igjen og igjen:
Kunstnere fungerer som samfunnets seismografer. De registrerer forskyvninger i makt, teknologi og mening før alle andre. Derfor er kulturpolitikk også fremtidspolitikk. Det er dette vi mener når vi sier at kultur former fremtidens Norden.
Emosjonell infrastruktur
Kunst og kultur er ikke bare innhold eller underholdning. Det er samfunnets emosjonelle og demokratiske infrastruktur.
Å videreføre status quo er derfor ikke et nøytralt valg. Det er et politisk valg med reelle kostnader. Det som står på spill, handler ikke først og fremst om budsjetter eller institusjonsstrukturer. Det handler om hvem som får definere mening, språk og virkelighetsforståelse i våre samfunn. Når dette overlates til globale plattformer uten demokratisk ansvar, taper offentligheten.
Og dersom kulturpolitikken reduseres til tilgjengelighet, rammevilkår og målstyring, mister vi også evnen til å forestille oss noe annet. Men vi kan lære av dem som gikk foran oss.
Etterkrigstidens kulturpolitikk var et svar på sivilisatorisk kollaps. Hvis pionerene den gang kunne bygge kulturell infrastruktur i et Europa i ruiner, må vår oppgave være å utvikle en kulturpolitikk tilpasset vår tid — digital, global, risikovillig og tillitsbyggende.
I okkupasjonsårene satte en gruppe norske forfattere seg sammen og formulerte et kulturbrev Det ble oversendt den norske regjering i 1945 og hadde tittelen “Vår kulturs fremtid”. Verden er i dag helt endret. Et nytt kunstnerbrev i dag bør derfor ikke bare appellere til staten, men til hele offentligheten.
Det bør stille det samme grunnleggende spørsmålet som i 1945:
Hva trenger demokratiet for å overleve — før det er for sent å spørre?
Les mer:
Afspejlinger – kunst kultur politik samfund
Kulturel oprustning kræver kunstnerisk oprustning
Christian Have, Styremedlem, NORD 55°
De nordiske lande taler i stigende grad om kulturel oprustning.
Det giver mening. Krudt og kugler alene beskytter ikke et samfunds værdier, identitet eller sammenhængskraft.
Men midt i denne erkendelse findes en alvorlig blind vinkel.
Vi investerer i kulturens institutioner, i formidling og adgang, men langt mindre i dem, der faktisk skaber kunsten.
Det er svært at være uenig i, at fællesskab og modstandskraft forudsætter en stærk kulturel forankring. Og heldigvis er der blandt politiske beslutningstagere i Norden kommet en voksende erkendelse af kunstens og kulturens betydning for vores nationale og fælles skandinaviske sammenhængskraft.
I flere af de nordiske lande er beskyttelsen af kunst og kulturinstitutioner allerede tænkt ind som en del af beredskabet. Danmark vil formentlig følge efter. Samtidig har den afgående danske regering gennemført flere initiativer og investeringer i kulturlivet, som andre nordiske lande med fordel kunne lade sig inspirere af.
Men fokus er fortsat skævt.
Når der tales om kulturel oprustning, handler det ofte om de formidlende institutioner og det forbrugende led: bedre adgang til kunst og kultur, flere publikummer, stærkere institutioner og øget deltagelse.
Det er alt sammen vigtigt. Men intet kommer af intet.
De fortællinger, billeder, sprog og erfaringer, som binder vores samfund sammen, opstår ikke i institutionerne alene. De skabes af mennesker.
Af kunstnere. Forfattere. Musikere. Filmskabere. Scenekunstnere.
Og netop det skabende led er blevet den svageste del af det kulturelle økosystem.
Hvis vi mener alvor med kulturel modstandskraft, må vi derfor investere langt mere i kunstnerisk modstandskraft.
Ellers risikerer vi, at kilden langsomt tørrer ud.
Det skabende led
At være skabende kunstner er i dag ofte ensbetydende med at være selvstændig erhvervsdrivende i et arbejdsmarked, der grundlæggende er designet til fastansatte.
For mange kunstnere betyder det økonomisk usikkerhed, administrative byrder og konstant uforudsigelighed. Det påvirker ikke bare deres levevilkår, men også deres mulighed for at skabe.
Et samfund uden et stærkt skabende lag mister ikke bare kunstnerisk kvalitet. Det mister forestillingsevne, kritisk refleksion og kulturel modstandskraft.
Hvis kunsten er en del af vores demokratiske beredskab, må kunstnernes vilkår behandles som kritisk infrastruktur.
Derfor kræver mindst tre områder handling:
- Langt stærkere offentlige investeringer i det skabende kunstliv
- Bedre sociale og økonomiske vilkår for selvstændige kunstnere
- Kunstuddannelser, der også ruster kunstnere til et prekært og kommercielt arbejdsmarked
I Irland har man allerede indført en form for basisindkomst for kunstnere. Andre lande eksperimenterer med nye modeller for at sikre kunstnerisk bæredygtighed. Norden bør ikke halte bagefter.
Mere end kulturpolitik
Bagtæppet for denne debat er alvorligt. Polarisering, informationskaos og geopolitisk uro præger vores samfund.
Men måske er noget vigtigt også ved at ske. Kunst og kultur er igen begyndt at blive betragtet som noget mere end underholdning eller oplevelsesøkonomi. Som noget, der faktisk holder samfund sammen. Det er en sjælden og vigtig erkendelse. Men erkendelse er ikke nok.
Kulturel oprustning handler ikke kun om at bevare fortiden. Den handler om at sikre, at Norden også i fremtiden har mennesker, som kan skabe nye fortællinger, nye billeder af fællesskab — og nye måder at forstå verden på.
Hvis vi mener alvor med demokratisk modstandskraft, må vi investere lige så meget i det skabende led som i det formidlende.
Ellers risikerer vi at beskytte kulturens bygninger, mens kulturen selv langsomt tørrer ud.